amatørturen 2006 -learning the hard way


For morro skyld kalte vi turen vår for amatørturen 2006, lite viste vi den gang hvor treffende navnet kom til å bli.







Noe av det første Kim spurte meg om da vi ble sammen, var om jeg hadde lyst til å bli med opp på innlandsisen på Grønnland. Jeg var solgt med engang og planleggingen startet tvert. Knapt et år seinere satt vi ytterst på skroget i en liten motorbåt mens mektige fjell tårnet opp rundt oss som en gigantisk bymur som vernet om sin hvite skatt som lå i det fjerne og ventet. Små isfjell drev rundt i fjorden å ga det hele en idyllisk ramme, til tross for at vi viste at ble det for mange slike isfjell kunne idyllen bli til en kjøttkvern og båten vi satt i var ikke pansret mot drivis. Det så ut til at den tause grønlenderen ved roret viste hva han hold på med. Våre tanker svirret mer rundt breen, turen som lå å ventet og den fantastiske frihetsfølelsen vi følte mens vi satt her, ytterst på skroget, på vei til en av verdens mest ugjestmilde strøk. Livet kunne rett og slett ikke bli mye bedre!

__1_0253


_25_0327

Allerede på dag nr. 4 gikk vi på det første smellet. Vi hadde jobbet hard hver dag, noe som ga sine resultater i å se fjorden forsvinne mer og mer i det fjerne, mens vi sagte men sikkert kavet oss høyere og høyere opp på breen. Fire turer opp og ned med tungsekk måtte til for å få med hele pikkpakket. Pulkene var på dette stadiet dødvekt som prøvde å motsette seg alle forsøk på å bli tjoret fast til bærerammen på en fornuftig måte. Den skjebnesvange fjerde dagen begynte som tredje dagen sluttet med små drønn og rumle lyder fra sidebreen som kalvet. Litt som en svært uvant fuglekvitter som synger sin morgen- og kveldssang, og en god del midt på dagen også. Kanskje det egentlig var mer som trafikkstøy i byene som vedvarer hele døgnet. Mens breen hold på med sitt gjorde vi oss klar til dagens første flyttelass. Veien oppover gikk over snødekt bre, så klatresele og tau ble også gjort klart før det bar av sted. Først oppover, så litt tilbake og mot høyre for en sikrer vei, så litt mer mot venstre, og litt tilbake, høyre, venstre, venstre, høyre og bakover gikk det masse av, men fremover eller oppover var det dårlig med. Alt rund oss var som en sky som hang fast mellom noen istårn, men som skyer flest med lite feste til fjellene rundt seg og svært mye luft underseg før gudenevethva som sikkert ikke var godt å lande på. Da det led mot kveld var det ikke annet å gjøre enn å innse at vi ikke kom oss noen vei i dag og at ned til teltet var eneste riktige vei å gå. Vi hadde så vidt komme oss ut av de verste bre-flokene før vi gikk rett inn i en tåkevegg og vi fikk testet våre gpskunnskaper. Disse var labre, men et lite gløtt av sikt videre enn 2 m ledet oss siste stykke vei til teltet. Dit kom vi utmattet og nedtrykt. Selv følte jeg meg mindre enn en bladlus akkurat da, hvem trodde jeg at jeg var som uten bre erfaring skulle ut å beseire denne mektige naturen? I bakgrunnen hørte vi drønnene fra nabobreen, litt mer truende enn i mårrest. Da var jeg villig til å sammenligne det med fuglekvitter, nå hørtes det mer ut som en bulldoser klar til å tilintetgjøre en.

_18_0458



10A_0411
 Etter en revurdering av omgivelsene kom vi opp, og var vi igjen rede til å beseire hele verden, samme hva som ventet. Det er heller ikke småtterier som ventet på oss. MAKEN til fjell i den kvantiteten. Hvis det finnes en himmel så ser den slik ut, det er jeg sikker på, hvert fall over bakke nivå, steinura og bresprekkene er den sikkert foruten. Så langt øye kunne se var det bratte fine fjell i alle former og formater. Selv gikk vi etter å ha beseiret den siste kneiken på hvit silke som ble mykere og mykere etter hvert som solen fikk bedre tak og nøyt utsikten, livet og turen. På ”toppen” av ismassene forsvant fjellene ut tilsiden og vi hadde uker til rådighet med å definere ulike nyanser av fargen hvit. Som bland annet forekommer i hvithvit, blåhvit, i skyggen av en snøskavl hvit, fotspor mørkhvit, hvit med snøkrystaller på og mange flere. Når du lever så tett på det hvite element skjønner man godt at eskimoene i sin tid hadde rundt 50 ulike ord for snø, alt etter som hvilke egenskaper den har.

Dagene gikk med å nyte tilværelsen og overvinne stadig oppkommende problemer à la mager som ikke var vant til å trekke pulk og derfor ble dårlige, ukentlig matforgiftning, snøblindhet, et atombombesprengt tidsskjema, knekt pulkdrag, knekt bæreramme, nesten knekt telt, og mot slutten knekte stegjern. Hovedårsaken til de fleste problemene var en kombinasjon av dårlig planlegging og for lite erfaring. Løsningen var å holde humøret oppe og gjøre det beste ut av hver situasjon ved hjelp av oppfinnsomhet og utrøttelig pågangsmot. Matforgiftingen var det lite å gjøre med annet enn å ta tiden til hjelp og unngå å spise soppgryten. Stegjern, pulk, telt og bæreramme ble funksjonelle igjen ved hjelp av duck-tape og ulike skireimer. Dårlig trening ble fikset ved å trene hver dag og sakte men sikkert bli sterkere. Dette hjalp derimot lite på vårt håpesløse tidsskjema. Vi gjorde derfor likeså godt om ruten fra at vi skulle gå 80 mil på litt over en måned før strenge dansk polarsenter kom å hentet oss ned med helikopter og bøter, til å sulle litt rundt oppå denne fantastiske innlandsisen før vi kavet oss ned brearmen til den internasjonale flyplassen i sør. Dette innebar blant annet 80km fra vi støtte inn på den første bresprekken til vi endelig kunne sette føttene på trygg jord for en lengre stund, men hvem bryr seg vel om det når det er fantastisk mye spennende å utforske og overvinne på en bre.




I etterkant kan vi si at stort sett ingenting gikk som planlagt, men til gjengjeld fikk vi oppleve, sett og gledet oss over mye mer enn vi håpet på. Den ga oss ufattelig mye lærdom til senere ekspedisjoner og troen på at vi sammen kunne overvinne MYE motgang til tross for at vi var helt alene isolert på en ugjestfri og gigantisk ismasse. Vi fikk bevist at drømmer kan bli virkelighet, og at den virkeligheten er ofte mye finere enn man kunne drømme om.


__8_0345

11A_0363


_14_0291

24A_0425