Tradisjoner er til for å endres på, så hvorfor ikke starte med julen?
Fokksnøen fokker seg ikke bare rundt steinene lenger, men også inn i alle utenkelige sprekker i klærne våre. Det kjennes ut som om den har funnet små smutthull i kroppen også. Alt er kalt og isete. Fjellene står mørke og majestetiske rundt oss og selv om det ikke har vært lyst i mange timer har skumringen allerede dukket opp igjen. Datoen er 23. desember og i stedet for å gjøre de siste juleforberedelsene bestemmer vi oss for at vi har slitt nok for i dag og tiden er inne for å sette opp teltet.
Også i år har vi gitt opp pakker, juleribbe og slagerne på tv uten å nøle og byttet ut disse med sprengkulde, et lite tomannstelt og krevende dagsmarsjer. Men vi lider ingen nød og går absolutt ikke glipp av noe. På et blunk er kulden byttet ut med mild blafring av flerfoldige stearinlys, sjokoladen funnet frem og julestemningen bedre enn den kan bli i byen. Planen er å utnytte årstiden til det den er god til, små lufteturer der vi forflytter telte beskjedne 10 km eller bare utforsker området rundt teltet kombinert med mye god mat som gomles mens man ligger i en varm og trygg soveposen mens småprat og filosofering går om alt mellom himmel og jord om mer til. Vi befinner oss midt i hjertet av berømte og beryktede Dovrefjell og skal rusle rundt i området i små to uker frem til lille nyttårsaften.
Ruslingen vår starter bra. Føret er perfekt. Fast snø. Små åpninger i bekkene slik at vi får tak i vann uten om og men. Frisk bris til å ryske i håret og gi en følelse av å være ute hele dagen til tross for at vi bare har gått i 4 timer. Etterhvert som vi kommer oss inn i fjellheimen begynner vi å slite litt mer med vinden som er iskald, og kulden som biter og gir blålige tendenser på tærne. Fortsatt klager vi ikke, men gjemmer oss bare lengre ned i soveposen og fortsetter julefeirningen som før. Så, mens vi runder svingen ut av Stroplsjødalen skjer det noen merkelig. Plutselig står vi på barmark. Det er midt på vinteren, det er jul og det er ingen snø midt på fjellet!
Hvis det hadde fantes en klagenemd for pulker tror jeg vårre uten vidre kunne ha anmeld oss for grov legemebeskadelse. Noen av ripene ble så dype at du så og si kunne kikke tvers gjennom pulken, og resten av bunnen hadde om ikke like dype riper, også fått seg en kraftig omgang. Vi var nemlig ikke innstilt på å snu, så vi tok til takke med en litt mer slitsom juletur enn planlagt. Og for en tur det ble! Vi trosset ikke bare vær og vind, men steiner, tett bjørkekratt, isbaner på størrelse med svømmebaseng og en helling på 15 grader samt bratte daler der skreDfare var byttet ut med fare for å ikke få med pulken.
Og da vi endelig kavet oss ned fra fjellet? Da var vi faktisk lei oss for at turen var over. Selv om det var et slit fra tid til annen, så gir en slik tur en ekstra opplevelses dimensjon. Det er ingen tvil om at dette var en tur som blir husket i lang tid etterpå og som har gjort oss sugen på å oppleve mer av Dovres råe natur, kanskje med sekk nestegang.. Tradisjonen med å stikke av til fjells i julen kommer vi heller ikke til å bryte med det første. Tvert i mot blir neste juletur sansynligvis også lagt til et mer røft og tradisjonelt ugjetmild tereng der vi får oppleve naturen slik den er, føle oss liten og sårbar, men vokse på å takle de ulike utfordringene som oppstår til tross for at de er av en helt annen karakter enn det man forventet på forhånd.
