Et magisk eventyr.

Det var engang et troll og en prinsesse (trollet sin benevning på dem begge) som bega seg avsted for å oppsøke den nord finske fjellheimen en bekk mørk ettermiddag i november. Mange advarte dem mot å dra, men de ristet bestemt av seg alle advarsler og dro avsted likevel.

INGEN DØDSANONSE DENNE GANG...

Trass i mange advarsler fra snakkesalige finner. Grensevakter som stormet ut av bilen for å notere navn og telefonnummer på både oss og pårørende, det var jo tross alt de som måtte hente oss ut når det gikk galt. Og den trivelige verten på kroen i Utsjoki som så oss trist i øyne og sa han ba for det beste, men skulle holde nøye utsikt etter savnede i media i tiden som kom. Trass i alt dette har vi altså kommet frem til Naatamø i godt behold etter en fantastisk fin tur. Nå som vi endelig har fått overbevist Anne sine beskymrede foreldre om at vi alltid klarer oss fint på fjellet, er det nå finnene som står for tur :)

POLARNATT I ANMARS.

I mange dager har vi nå vinket farvell til solen, for så å få et nytt gløt av den dagen derpå. Men det er inge tvil om at dagene blir kortere og kortere. Det går i sol oppgang, solnedgang og måneskinn. For anledinges skyld har vi besluttet oss for å gå over på vintertid vi også. Vi stilte klokken 1 time tilbake, slik at vi nå ligger 4 timer forran norske tid, men akkurat i skjema til å stå opp humane kl7.30 og utnytte al daglys ute.

Veien til Madjoki og turen tilbake til sivilisasjonen.

Siste dag av oktober la vi avsted. Det var bitende kald. For første gang skjønner vi hvor uttrykket bitende kulde kommer fra. I det bussen suser ut av synet og vi blir etterlat alene i en hvit tåkeverden angriper kulde ansiktet og andre utsatte kroppsdeler med en aggressivitet vi ikke har møtt før. Å vente en hel dag på bussen tilbake til trygge og ikke fult like kalde Karasjok er uaktuelt i denne kulden. Det finnes kun en vei å gå, og den fører dypt inn i det finske villmarksområdet Kevo.