Å gå på Grønne Enger

Første etappe, Lønnsdal-Sulitjelma

I flere dager har vi vandret bokstavligtalt på grønne enger. Gjennom mangfoldige variasjoner av grønt. Fra stier dekket med grønne gardiner av trær som henger over stien, beskytter den mot omverdenen og kjøler ned en overopphetet vandrer i goretex med sine oppsparte regndråper fra siste byge for over en time siden. De fleste av trærne er bjørketrær, men der stopper desverre det meste av vår kunnskap om dette fasinerende grønne mangfoldet vi tråkker gjennom og på. Fedrden går gjennom blomsterenger som når en til midjen, gjennom en millon ulike typer gress i minst like mange forskjellige høyder.

I takt med at vi langsomt beveger oss oppover, forandrer vegitasjonen seg. Den er fortsatt grønn og forekommer fortsatt i en ufattelig mangfoldighet, men er mer jordnær enn slektningene lenger nede i dalen. Også her blir det grønne pyntet med livlige lilla innslag, gule perler og hvite skjønnheter. Livet i grønne nord er med andre ord en dans på roser, godt nok ikke de tradisjonelle klassiske roser som faktisk mangler i denne mangfoldige rikdommen, men fjellroser av forskjellige slag med en minst like slående skjønnhet. 


MEN, som ellers i livet er det også her skjær i idyllen. På samme måten som naturen er skjønn og vakker, er den voldsom, ødeleggende og herskende. I maktkampen mellom kongvinter og sommeren er der ingen og ingenting som blir spart. Et område så stort som strekningen Trondheimtorg-Rangkloa ligger brakk. Grå steiner i alle former, formater og størrelser noen i personbilstørrelse er flyttet fra oven og ned på engen. Jordflekker, revet løs fra faste trakter, ligger vendt oppned med med grønne idyllen i jørme og røttene maktesløs blottet mot en nådesløs sol. En gedigen hengebru "henger" på halvtolv, mens elven som i mellomtiden har blitt liten renner under restene som usyldigheten selv. Hvis et menneske hadde befunnet seg i dette området mens vinteren ble erstattet av sommer og vårfloden løsnet ville vedkommende ha knukket enklere enn jeg knekker et potetgulflak. Igjenn ville det ikke vært annet enn pulverisert menneskegjødsel. Så selv om vi mennesker kan føle oss som verdens herskere, naturtemmere, gir slike etterlatenskaper en klar pekepinn om at når naturen først går i gang, har vi ingen verdens ting å stille opp med. 




Strekkningen Trondheimtorg-Rangkloa gjøres unna ganske raskt og den grønne idyllen fortsetter som før. Fjellende reiser seg mektige i bakgrunnen, også de med et grønt skjær, og gir det hele en perfekt ramme. Men heller ikke denne gangen for idyllen vare. De kommer sikende, bitende, summende og før en vet ordet av det er en omringet, maktesløs og satt fullstendig ut av fatning. De er knøttsmå, kan moses uten å bruke krefter og de får oss til å gå berserk. Det grønne ser vi ikke langer, men enser kun den bevegende gråe massen som stikker, huden som hovner og blir rødt, svetten som renner pga varmen og forgjevse anstrengelser på å gå fra problemene. Redningen blir et iskaldt fjellvann, en sol som går ned bak fjellene og et myggetett telt. Det er tvilsomt om denne grønne idyllen  noen sine blir gjennomrettet innen vinteren gjør kort prosess med alt som stikker og flyr, men i mellomtiden kan vi gjemme oss i et grønt telt og drømme om grønn idyll.