De store canyons land.

Vi befinner oss i indre troms, et område som på ingen måte er flatt og kjedelig som en uvitende byboer som meg fryktet. Vi var kommet til de store canyons land.

4. etappe, Abisko-Kilpisjavri.

Allerede fra toget kunne vi se trærne som med sine høst farger har satt hele skogen i brann. Det går i flammende gult og rødt mens solen synker blodrødt mot himmelen. Vi har knall utsikt over det hele fra toget som nærmest svever langs den stupbratte fjellsiden. Etter 5 dagers pause og venting på pakke i Narvik er det utrolig godt å komme igang igjen. Toget stopper idag på nedlagte tornehamn stasjon etter anmodning fra et søtt smil omkranset av blonde lokker. Mens toget ruller avsted i kvelden danser vi en gledesdans før vi hiver på oss sekkene spekket med sjokolade og andre godsaker på utsikt etter første teltplass.



De første to dagene koser vi oss i høstens prakt, mens sol og tåke får oss til å tro på huldrer og troll som rusler rundt og holder øye med oss. Eller kanskje det er småfolket som samene hvisker så mye om. Da vi møte en albino rein innhyllet i tåke på stien forran oss, forstod vi i alle fall hvor legendene om enhjørningen har sitt utspring fra.

Tredjedagen kommer vi opp av skogens mystikk og inn i en strålende dag på snaufjellet med utsikt over den drømme fremkallende tåkehavet. Men vi har ikke kommet hit kun for å drømme, vi vil se og oppleve. Vi trenger da heller ikke å snu hodet mye før vi ser antydningene til den første canyonen som har spist seg langt ned i landskapet. Mens vi ser ned i dens dype skygger dukker sammenligninger av en mørk underverden opp i hodet. Drømme tåken har altså ikke helt sluppet taket. 

Dagene raser avsted, og selv om vi går langt over ganske så flate vidder, er strekningen aldri kjedelig. Om det ikke er en canyon å se på så dukker det fort opp et fint fjell, en fjellvåg på jakt etter godsaker eller en bru av det mer skeptiske slaget som skal forseres. Sistnevnte er alltid et sikkert høydepunkt. Mens det i Sverige er kommunen som står for anleging av stier og slikt i fjellet, drives det i Norge på dugnad noe som vises på pengene lagt i prosjektet. I Sverige finner man gigantiske hengebruer i stål, her hjemme møter man alle slags hjemme snekrede løsninger som både kan være ustabile og mangle rekkverk, men til gjenngjeld full av sjel og sjarme.




Det  merkes på det meste at vi kommer lenger og lenger frem. Sekkene blir lettere, sjokoladen kraftig rasjonert, landskapet har vekslet mange ganger mellom skog og høyfjell, vi har krysset elver og både den svenske og finske grensen (gjennom det obligatoriske treriksrøset selvfølgelig) og er konstant sultne. Vi pakker i oss en nesten full 3L kjele med middag hver kveld, spiser 150g musli hver morgen, putter alt i munnen som vi har og finner midt på dagen, men synes aldi det blir nok.







Etter en avslappende dag forran bålen følte kroppen mer sterkt for mer hvile i stedet for mer trasking. Men den stadig vekslende naturen holder oss oppe, gjør oss nysgjerrig på hva det er som finnes bakom neste bakke, rundt ennå en stein. Spraglende solnedganger lokker oss til å gå ennå en par km innen vi setter opp teltet, og når det først står må vi ute ennå en gang eller to for å beundre stjernehimmelen og nordlyset. Livet kan ikke bli mer herlig enn det er nå. Det tviler vi ikke et sekund på når vi kommer innom neste sivilisasjon hvor vi får alverdens med lukses, som er helt greit, men som overhode ikke døver trangen til å legge ut på neste eventyr så fort som mulig.