Revudering av glansbildet.

Hvis vi hadde tittet litt mer opp på himmelen den gangen vi lå i skogen og drømte om toppturer og fjell, hadde vi kunne konstatere at det finnes skyer oppe i himellen, mange skyer. Noe som hadde forberedt oss litt bedre på det vi hadde i vente..

Drømmen var pudder, fjell kledd i sitt peneste hvite stas, steikende sol og dypblå himmel. Bland disse herligheter skulle vi boltre oss opp og ned den ene fjellsiden etter den andre. Sekkene og pulken var fullastet med alt det vi kunne begjære av god mat, sjokolade, kaker og slikt, lykken kunne ingen ende ta. I alle fall ikke før vi kavet oss frem til de første, av det vi mente komt til å bli mange, turer opp mot himmelen. Men så kom det en vesta-vind snikende, og den kommer sjeldent alene.

Heller ikke den første toppturen fikk vi ha i fred.

Flau vind ble til lett briss som ble etterfulgt av ulike former for kuling. Hele opptoget ble krydret med lave skyer samt snø og regn om hverandre. -Ja, ja, så for det blåse av seg litt mens vi rusler vidre til neste interesante fjellmasiv, tenkte vi. Og den tanken var god, men den hold desverre ikke mål. Blåsevære fortsatte det beste det hadde lært, og det gjorde vi også. Over pass og gjennom daler omgitt av majestetiske fjell som vi fikk fluktige blikk av mellom de verste støtene med vesta-været. Særlig egnet til topptur var været ikke, men når man først bare skal gå blant fjellene i dalene, er det gentlig bare fint å få en mektig og dramatisk ramme rundt det hele.

Huskyene var blant de få vi møtte som verken jamret over været eller tungebør.

Etterhvert som dagen gikk begynte vi å få en stygg mistanke om at værgudene har en svært dårlig snans for humor. Vi hadde en bedre dagn i ny og ne, men den falt alltid tilfeldigvis sammen med at vi befant oss en dag unna riktig posisjon til en av de mange toppene vi gikk å siklet etter. På dagen vi nådde frem til leirplassen fra hvor Kebnekaise skulle overvinnes var det igjen strålende vær, flau vind og spredde skyer. De to neste dagene lå vi i teltet med kryssa fingrer og tær mens skyene hang lavt og truende, akompanert av vinden som hamret løs og sendte snøen vannrett gjennom luften.

Å fylle vann i flaskene er ingen enkel sak når det blåser kuling!

En alt for bratt og skogbesatt nedoverbakke som resulterte i en knekt skistav seinere, følte vi en forandring i vinden. Godt nok kom en heftig kastevind til å knekke den ene teltstangen om kvelden, men ellers blåste den i ryggen og ga oss nesten snøskuterfart bortover vannet som lå inneklemt mellom bratte fjellsider. Kikket man rett opp kunne man skimte blåhimmel ovenfor fykesnøen, og til tider tittet toppene forsiktig frem. Igjen var toppene for bratte til å gå opp på, og enden på etappen nærmet seg med stormskritt. Men forandringen var der, og etter enkraftig proviantering venter Sareks nationalpark full av bratte, hvittbekledde herligheter som vi i alle fall kan nyte synet av hvis vi mot formodning igjen skulle bli fratatt muligheten til å bestige dem.

På det hverste så vi ikke engang stakingen som stod med 40 m mellomrom