Veien til himmelen

Etter litt for mange måneder blandt trær i paddeflatt tereng, har vi nå vendt nesen vestover igjen. Målet er å klatre til himmels ved hjelp av Sveriges høyeste tinder og holde oss langt unna den grønne sjøen av trær langt der nede et sted.

Vrooooomm... I tettsittende dresser raser de forbi og fremmkaller assisasjoner av snøskred. Hilse gjør de aldri, et surt blikk er det tetteste på man kommer kontakt. De lager et godt og fast spor å gå i, men alt i alt er de mest en belastning på motivasjonen og turlysten. Vi lå ofte i teltet å snakket om det fine som ventet oss der fremme. Hvittkledde herligheter og en snø som forhåpentligvis er blitt litt mindre eksplosiv enn det den var midtvinters. Områder der snøskutere ikke har adgang og en påskesol som steiker fra skyfri himmel. Lenge lå vi å snakket og dagdrømte, vi hadde jo et godt spor å gå i så det trengte ikke å ta mange timer å gå små to mil. Særlig mange mil hadde vi heller ikke igjen gå innen vi var fremme. MEN, det fristet ikke riktig å rusle rundt som små insekter blandt mange fartsmonster.

I Finnland plukket vi fort opp at en pøls eller to midt på dagen er tingen, en tradisjon vi brakte med vidre inn i Sverige.

Anne og Kim sin fjellvettregel nr 2 sier klart og tydelig; Tur skal være kos, alltid. Det er kanskje den fjellvettregel vi liker best, og lever mest slavisk etter. Det som er mest kos med skog er bål, så det hadde vi masse av. Litt for masse kanskje, for det hemmet fremdriften voldsomt. Noen dager hadde vi så mye bra ved og laget en så stor og fin bålgrop at det var synd og skam å gå videre og måtte bli en dag eller to.. Først da Anne fikk urinveisinfeksjon av å være kald på enesiden og varm på den andre fikk vi litt mer fart på sakene, selv om det både titt og ofte ble bålpause midt på dagen som strakte seg til langt ut på ettermiddagen. Nå som vi får en time ekstra sol hver uke og allerede er langt over 12 timer dagen er det jo ingen stress!

Bålkos gir godt mosjon det også!

-Hva gjør ni her? Kom det forarget fra to gamle kjerringer på mosjonstur i skiløypa da de oss forran bålet. Da Kim så godt han klarte begynte å forklare på dansk/norsk/svensk at vi bare var ute å kose oss litt, ristet de vantro på hodet og skyntet seg vidre. På tilbaketuren var de nøye med å kikke den andre veien, tenk seg å måtte tale med en slik en igjen! Det virket i det hele tatt som om det med kos på tur ikke var noe svenskene forstod så mye av. Eksos og fart er mer noe de kan forholde seg til. Mens vi i Finnland kom i snakk med mange trivlige mennesker rundt omkring på de forskjellige bålsteder, må man i Sverige spring ut på løypa når det kommer en snøskuter for å stå forran utstyret slik at det ikke blir kjørt over selv om det står helt i ene siden av sporet.

Vi var litt usikker om de kom til å ønske Anne velkommen..

 Første inntrykket av vinter-Sverige har ikke vært alt for positivt ladet. Heldigvis finnes det ennå noen samer der ute som ikke jobber i gruvene og som kan by på kaffe, livsglede og en hyggelig prat der hvor man minst forventer å treffe på folk. De for kanskje ikke rettet opp intrykket av fartsglade svensker, men de er i det minste et bevis på at ikke hele sveriges befolkning lider av fartsgalskap. -Jag kjører rundt på det de kaller en lapp-moped, forklarte den lattermilde Tore, den går kun i 30km/t, men det er slik jag liker det.. Vi håper innerlig at det finnes litt ferre skutere og litt flere lapp-mopeder når vi nå endelig drar så langt opp mot himmelen som vi klarer å komme Sverrige!