K for Kano og Kontraster.

Mens vi stod å ventet på taxien som skulle føre oss fra sivilisasjonen og inn til ødemarken, stod vi med en svært blandet magefølelse. Var det virkelig en god ide og starte kano-karieren med en av Norges største elver og to uker midt i bushen?

Etter en drøy halvtime i bilvarmen ankom vi start vannet som fortsatt var halvt dekket med is. Taxiføreren tilbydde gratis skyss tilbake til sommeren, men vi var fast besluttet på i alle fall å gi det et forsøk. Ristende på hodet mens han mumlet noe om at vi ikke var helt kloke satte han seg derfor bekymret i bilen igjen, mens vi rettet oppmerksomheten mot kanoen og isfrie passasjer. 

Innen vi nådde opp til vannskillet, var elven blitt så smal at det ikke lengre var plass til kanoen den måtte pakkes ned og bæres den siste biten. Også her oppe var det is på vannene og mens reinmosen blomstret det beste den hadde lært fortalte glisne bjørketrær og snøbyger at det ennå var en stund til sommeren, trass i at midtnatt solen allerede var på plass. Men fra toppen av vannskillet stod vi med følelsen av at nå gikk tingene kun en vei, nemlig dem riktige. Med denne tilfredsstillende tanken tok vi våre første spinkle padletak i en elv som var så grunn til at det ikke gikk an å velte kanoen.

Som nevnt tidligere kan vi ikke kalles for erfarne padlere overhodet. Men det en ikke kan, kan en lære seg, og vi lærte i samme tempo som bekken vokste til en elv og en flod. Allerede på slutten av første dagen var bekken tredoblet og kunne så smått kalles en elv. Vi hadde lært mye om å manøvrere kanoen rundt stein og begynte å forstå hvordan man ”leser beste rute i elva”. Og godt var det for på slutten av dag nr 2 var elva til vår store forskrekkelse blitt 8 meter brei og til tider ganske så temperament full.

Tredje dagen begynte vi å se at bjørketrærne hadde begynt å springe ut og det lå et friskt, grønt skjær over vidda, så trass i en heftig snøbyge begynte vi å tro på at sommeren kom til nord-Norge også i år (midtnattsolen var kommet for en god stund siden, så vi lurte felt på hvor sommeren var henn). Vi lærte også en annen viktig lekse, med en stor åpen kano er det ikke lurt å padle i stryk med bølger over 1 meter, og i hvert fall holde seg unna de som nærmer seg 2, da tar man nemlig inn så mye vann at man begynner å styre mot bunnen av elva. Dette testet vi heldigvis i et lite, men kraftig stryk så vi fikk på nød og neppe haltet oss inn til bredden der øsing av kano og sekkene kunne starte. 

Før vi viste ordet av det begynte det å komme seg til Karasjok å virke realistisk igjen. Dagene med intens trening ga store resultater i hva vi mente (og faktisk klarte) å padle ned, til om med noe av de mindre fossene ble forsert med oss plassert i kanoen. Elva var nå 8 meter bred hvis den hadde et svært smalt parti og hold seg for det meste på 20-40 meter inklusive ca 1 meter høyere vannstand på grunn var vårløsningen som tydeligvis ikke er over på de høyer liggende strøkene på vidda. Bjørkene var sprunget fult ut etter vi kom oss 200 høydemeter ned elven og vidda viste seg fra sin desidert beste side, mektig, magisk og frodig. 

Vel nede i Karasjok er det ingen tvil og at det mest voldsomme på turen til havet er over, men den har også gitt mersmak! Det første vi gjør når vi kommer hjem er å bestille et spruttrekk, det er ingen tvil om at de store elvene i Skandinavia kommer til å få seg litt selskap fremover!