Enden i sikte

Tana bru er nådd, kanoen sendt hjem og den siste uken på tur bli snart påbegynt. Vi kan ike annet enn å si det er trist, men glemmer enden foreløpig og fokuserer på å nyte turen til siste sekund!

Det var svært merkelig å se den store broen, som er det mest spennende som er å oppdrive i Tana, komme til syne. Med et siste pite lilte styrk suset vi under den og kom i mål etter små 500km i vår store, grønne venn. Sammen har vi trassett is, vind, 100 meters stigning og 480 meters fall, inkludert to stor fosser og mange artige stryk. Vi er litt usikker på hvem som er mest melankolsk nå, kanoen som er pakket ned og skal forbi det i lang tid, eller dens to padlere som kan trøste seg med at de har en drøy uke igjen med morro før vi også blir pakket ned i et hus i en stor by.

Turen fra Karasjok og ned hit har for det meste vært kose padling med lange matpauser både i kanoen mens den for egen maskin fortsatte i riktig retning og på land med bål og pannekaker. Elven har vært svært stor, opptil 1,5km, men den hadde for det meste god strøm i seg enda som ga oss følelsen av at landskapet suset forbi, kanskje ikke med like stor fart som i bil, men 10 km/t var ikke unormalt og det er heftige saker mot 4 km/t i stødig gåtempo. Mye av tiden snodde den seg gjennom en Tana-dal overoset met frodighet som skjulte eventuele hus og veier i nærheten slik at turen fortsatt hadde et  herlig vilmarkspreg.

For å forhindre at vi ble alt for komfortable i kanoen dukket det opp noen stryk engang i blant som skjerpet fokuset og som ble et ettertraktet avbrekk i den ellers svært monotone bortoverpadlingen. I tillegg til action, vannsprut og store steiner bydde stykene også på fiskere. Svært mange av slagsen faktisk og ofte utgjorde de et ekstra hinder i elva der de stod i sine vaderser midt i vår padlelinje og veivet med stangen. De fleste var hyggelige og viste litt hensyn, men det var de som vinket tilbake når vi vinket til dem for å gjøre dem oppmerksom på oss, også fisket de videre som om vi var en fisker på andre siden av elven, å sørge for at lina ikke kom i veien brukte de i alle fall ingen energi på!

Vell nede i sivilisasjonen og mette på is og jordbær håper vi vår gode venn kanoen for seg en god tur hjem, den kommer garantert til å bli funnet frem igjen til høst. I mens gjør vi oss klare til den aller siste biten av eventyret som i god Anne og Kim stil sansynligvis ikke kan annet enn å bli godt, selv om myggen begynner å bli en stor utfordring!