Fra pest til kolera

Første delen av denne etappen svarte til alt vi kunne håpe og drømme om. Sol, snø og fjell, hva mere kan et menneske ønske seg? Svaret kom dagen etter innlegget om Sverriges fineste utsikt; ingen kuling!



Litt støl, men med en fantastisk fornøyd følelse i hele kroppen tumlet vi inn i teltet etter den første av det vi forventet ble mange herlige toppturer. Hele sarek lå jo trass alt for våre føtter, det kunne jo ikke bli annet enn bra, eller? Når lykken er stor glemmer man ofte at noen stunder kan være litt tyngre enn andre, noe som absolutt ikke trengte inn til oss da vi morgenen etter våknet til en himmel tettpakket med skyer. Tankene gikk mer i retning av en perfekt dag til å flytte teltet. Og flyttet ble det, langs fantastiske fjell og bort til flere majestetiske av slaget som dannet en trang dal. Vi befant oss midt i fjellsmørøyet og var svært fornøyd med det.

Siden det ikke var så mye snø igjen rundt tregrensen var den opprinnelige planen å gå direkte til Sulitjelma etter å ha stillnet sulten på fjell en smule. Dette ga oss noe dårligere tid, men bedre odds for å unngå å havne i noe som helst form for vårløsning. Vi syntes at planen var riktig god, men så kom vesta-vinden, og den kom ikke særlig stille denne gang. Lemuren ovenfor nådde å bli 2 m høy og beskyttet rundt 60% av teltet innen vi forlot stedet, men trass mange anstrengelser blafret det ennå godt i duken. Det tok heller ikke lange stunden før vestaværet hadde drasset mange less med lave skyer inn over området og vi like så godt kunne ha hatt teltet i hagen hjemme i Trondhjem, for de fine bratte fjell som måtte være rett forran nesen på oss var ikke å se, ikke engang konturene av dem. Å gå i hard motvind i en uke mens skavlene bygget seg store rundt oss uten å ha matforskyninger til å ligge værfast i alt for mange dager hørtes ikke lenger ut som verdens beste plan. En grønn tåke begynte å mimre et sted bak i hjernen og den vokste seg mer og mer forlokkende.

-fjell? de har vi ikke sett..

Vi var begge enige om at det ikke var stort annet å gjøre enn å vende vinden ryggen og benytte dens utbrud til å komme oss fort i riktig retning, nemlig mot skogen og ly. Det føltes befriende å ta stegene inn i den glisne bjørkeskogen og kjenne vindens makt forsvinne for hvert steg vi tok. Etter nesten en måned konstant kamp mot værkreftene var det vanvittig godt med litt fri. Få noen rolige, avslappende dager. Desverre gikk vi ikke mange skritt vidre før vi fant ut vi bare hadde gått fra det ene problemet til det andre. Selv om vi ennå befant oss i godt over 500 høydemeter var elvene begynt å åpne seg, mens myrene var forvandlet til oversvømte sumpmarker. Det hele ble dekorert og innhyllet i pillråtten snø som ikke engang stabliserte seg om natten siden skyene førte med seg plussgrader døgnet rundt.

På det verste hadde vi en gjennomsnitsfart på under 500m/timen trass innherdige anstrenglser. Om kvelden priset vi oss lykkelig over at vi slapp den harde kulingen, om dagen klaget vi vår nød over det elendige føret og skjønte ikke hva det var vi skulle her ned etter når det ennå var fast og fint skareføret på fjellet. Sannheten er nok at det bare var fint vi kom oss relativt problemfritt ned fra fjellet vi ble verken overmestret av sløsskred eller nyåpne vannføringer, de truet bare litt. Ragnarokkdagen 10.mai nærmer seg, datoen de fleste vi har snakket med i løpet av vinteren har stemplet som dagen der vannmassene som har bygget seg opp over vinteren begynner å flytte på seg. Rett og slett dagen det braker løs, og da er det herlig å vite at man er på rett side av alle vannføringer, i en skog med ly samtidig som man ennå har visse muligheter til en liten topptur. Men best av alt etter en ettappe med streng matrasjon; de har sjokolade å få kjøpt på fjellstasjonen i Kvikkjokk!

En som var litt ivrig etter å komme i ly ;)