I skrivende stund er vi akkurat ferdig med det som kan kalles en ferie inn i ferien. Vi har tatt oss et ordentlig pust i bakken og ikke gjort stort annet enn å ligge å late seg enten i teltet fordypt i en bok eller forran bålet druktnet i tanker og hynotisert av dens flammer. Innimellom har vi flyttet en km eller fem på oss, noe som kunne se ut til å bli en litt ambisiøst med nysnø tvers gjennom skogen. Heldigvis er vi i siviliserte strøk her i nærheten av Karasjok. Her holder det en velorganisert reinsflokk til. Flokken gamper litt bortover, spiser litt, rusler litt mere. Det kunne hende noen av individene rynket litt på nesen og så skeptisk opp når vi kom sullende forbi i deres fine nyopptrukede sti. Men en stor trussel var vi aldri, selv om noen av de store oksene med kjempe gevir kunne se en ekstra gang på oss for å understreke"dere holder dere langt unna mine kvinnfolk".
"Ferien" vår bestod i mye av det samme som reinen bedriver in tid med. Loffe litt mellom forskjellige steder i skogen, spise mye og skulle det komme en rein, elg eller fugel fobi så vi skeptiske på dem i en liten stund og forventet å få være på vårt lille hemmlige sted i fred og ro. Dette viste seg å være leve regel nr 1 i disse traktene. Vi har i alle fall hatt glade og rolige dager. Det er med fulladet batteri at vi legger de siste forberedelser for veien vidre, utålmodig etter å endelig se hva de nordligste delene av Finnland har å by på.
