Veien til Madjoki og turen tilbake til sivilisasjonen.

Siste dag av oktober la vi avsted. Det var bitende kald. For første gang skjønner vi hvor uttrykket bitende kulde kommer fra. I det bussen suser ut av synet og vi blir etterlat alene i en hvit tåkeverden angriper kulde ansiktet og andre utsatte kroppsdeler med en aggressivitet vi ikke har møtt før. Å vente en hel dag på bussen tilbake til trygge og ikke fult like kalde Karasjok er uaktuelt i denne kulden. Det finnes kun en vei å gå, og den fører dypt inn i det finske villmarksområdet Kevo.



2timer og 2 km steiner begynner vi også å få kalde tær i overført betydning. Den første lille elven vi skulle krysse har gått kraftig ut over sine bredder med en liten bru midt i, like åpen og strømmende som den er i vårløsningen. Et lite øyenblikk blir vi glad for at så mange bjørketrær har gitt tapt ovenfor snøen enorme vekt og lagt seg langflatt utover stien, men også elven. Vi kommer tørrskod over og begynner en ny kamp mot veggen av veltede trær og store less med snø.



Solen hadde så vidt stod opp da vi la avsted og selv om vi nesten ikke har hatt noen pauser var selv blåtimen og skumringen forbi da vi nådde frem til en liten oase i en verden full av motstand og kulde. Termometret viser skremmende minus 25, men den lille et roms hytten har solid erfaring med å ta vare på ensome vandrere som forviller seg ut til den. Vi sover varmt og trygt den natten og glemmer vårt kulde sjokk, det umenneskelige strevet og åpne elver. Neste hytte har samme effekt og sagte men sikkert blir vi lokket dypere og dypere inn i fjellheimen mens det blir et større og større strev å nå frem. Dyp snø, steinyr, åpne myrhull, klabber på trugene, hele dager uten sikt mens kompassnålen ikke vil stabilisere seg. Langsomt blir vi fanget i Madjoki sitt grep.



Det var egentlig ikke planen vi skulle til Madjoki, det bare ble slik. Selve dagen hang tåken tettere enn noen sinne, myrene var mer åpne. Vi krysset store områder med velta trær, men ikke de orienteringspunktene vi hadde sett oss ut. I hodet svirret den ene advarselen etter den andre; Madjoki, stedet få finner frem til og enda færre vender tilbake fra. Plassen som er så råtten at trærne dør og lokalbefolkningen skyr.



Kompassnålen sleit mer og mer med å stablisere seg. Den dype, lange køften et siste håp på et sikkert holdepunkt var ennå ikke nådd, til tross for at vi mente vi skulle ha vært der for lenge siden. Vi begynte å forberede en teltplass i den siste sørgelige rest med skumring da vi plutselig fikk øye på den, Madjoki. Den klamret seg fast i en bratt skråning der hvor to kløfter samlet seg. Takknemlig tok vi inn og trodde vi nå var kommet over det verste på turen. Kartet ble brettet om og vi innså vi var loket rett i fellen. Til tross for at temperaturen har pendlet som en jojo mellom ytterpunktene 2-25 speik var selv de minste bekkene ikke frosset eller dekket til med snø. Elven som ventet oss imårra var ikke liten, det var til gjengjeld matforsyningene. Vi måtte over..



Det blåste svak kuling, temperaturen lå stødig under null da vi skuet over eleven, halv frossen, halv åpen og hel stor. 3km lenger bort venet en til makan til denne. Vi pinglet ut og gikk ned dit hvor elevene samlet seg, 1vading var ille nok, 2 ble umenneskelig. Så pinglet vi ut engang til. Hælet rett og slett å trasse snø is og isvann i tynne vadesko. Vi gikk lenge usikker opp og ned elven innen vi spente av trugene og bega oss forsiktig ut på isen. Siktet fra der vi mente det befant seg stein under den til neste bul på isen som indikerte stein. Isen knirket og klaget, men hold stand. Foreløpig. Godt og vell halve elven ble unnagjort slik. Så var det slutt på steinene samtidlig som isen ble mer gulaktig og porøs. Bønner om hjelp ble sendt til skytsengler og al verdens Guder, men det fikk bare isen til å klage mer. Med et par bukkesprang hoppet vi frem over den usikre isen. Ventende, forberedende på det kalde splæsjet. Inntil vi plutselig stod til knærne i det. Det, som også ved andre øyenkast virkelig var snø. Andre siden var nådd tørrskod!



Madjoki sitt jerngrep begynte å svekkes. Vi vasset fortsatt i problemer til langt over knærne, men ingen som var verre enn de vi allerede hadde beseiret og derfor nok kom til å vinne over også denne gang. Men vi gikk også gjennom et landskap dekket med de største og vakreste iskrystaller vi noen sinne har sett. Fordelen med korte dager er at man ikke går glipp av en eneste storslått soloppgang eller solnedgang samtidig som man fint når å beskue nordlys og svimlende stjernehimler uten å ødelegge døgnrytmen. Allerede før vi nådde ned til sivilisasjonen gledet vi oss til neste etappe som blir enda lengre enn denne, med samme forholdene i sikte. Sitte Madjoki sin galskap ennå igjen i blodløpet? Når vi står foran ennå en stor halvfrossen elv, eller synker ned i ennå et myrhull til knærne, så er vi tilbøyelig til å svare ja. Men resten av tiden, mens vi speider over vidda fri som ellers bare fugler er, søker tilflukt i enda en villmarkshytte sin trygge oase eller beundrer enda en av naturens isskulpturer, står det klarte og tydelig for oss at det er å gå glipp av dette som er galskap.